Hei igjen.
Må innrømme at i natt har en vært litt tankefull. Grunnen til dette er at i går hadde jeg
fått en
mail fra min HMS
skjef på jobben. Noe jeg
får ganske ofte, og som regel ikke noe som man tenker sånn veldig over. De forskjellige temaene som kommer og ting som man skal diskutere ute i fabrikkene har som regel noe med oss eller noe vi kan lære av. Og til tider blir det ganske heftige diskusjoner.
Men denne gangen var det en sak som traff meg litt ekstra. Det kom en
mail med en arbeidsulykke med døden til følge. Det var en snekker som omkom på et
stilase i Lillehammer. Han falt ned
fra stilasjen og falt i bakken. Han jobbet på en hytte, han falt ikke lenger en 1,7 meter. Han falt rett på nakken og døde.
Grunnen til at dette treffer meg litt ekstra er at jeg og falt ned da vi bygde hus. Jeg falt ned
fra en stige og ikke
fra en
stillase. Den stod faktisk ved siden av
stillasen. Jeg skulle "BARE" opp og klippe av et
armeringsjern som stakk ut
fra muren. Der oppe stod jeg og tittet ned på
Iddefjorden og ante
fred og ingen fare. Rett før det bare smalt og nedover muren jeg falt. Jeg klarte og sparke vekk stigen på veien ned. Jeg traff gulvet i en kjempe fart og landet på beina. Når jeg treffer bakken kommer det en
lecablokk nedover og treffer bare en meter unna meg. Heldigvis sier jeg bare. Jeg stod med beina på 3,4 meter før jeg falt. Med andre ord dobbel høyde av hva den mannen på Lillehammer hadde.
Jeg klarte meg heldighvis bare med to brudd i venstre bein og forstuet høyre bein . Og sår på flere fingre etter å ha forsøkt å klatre nedover veggen på vei ned. Tørr ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis
lecablokken hadde treffet meg eller hvis jeg ikke hadde falt på beina først. Huff å huff. Mange tanker som går i hodet i natt kjenner jeg. Men heldighvis gikk det veldig bra og jeg kom meg på beina etter et halvt år i
behandlig og diverse strekk og tøy. Jeg kjenner det
fortsatt i beinet og det kommer jeg nok helt sikkert til å gjøre til den dagen jeg er eldgammel.
Hehehe Men heldighvis så er jeg i live i motsetning til mange andre som gjør det samme som meg.
Så det er veldig viktig å tenke seg om og ta den tiden det tar og faktisk kunne våkne opp i morgen og kunne nyte livet med familien sin. Som man er kjempe glad i og ikke kunne tenke seg å leve uten. Man har bare en sjanse og den
får man ikke en gang til. Jeg kunne faktisk vært veldig nær i miste min. Med andre ord lev livet hver dag og hvis at man er glad i de personene rundt deg.
Vi skrives igjen
Forhåpentlighvis om noe koseligere
Geir Ove